|16|

Wittgenstein og tradisjonen

1 1. Wittgenstein vokste opp og hadde solide røtter i en østerriksk-wienersk kulturtradisjon. Ethvert forsøk på å forstå hans personlighet må se ham for seg mot denne bakgrunnen. Men Wittgensteins filosofiske arbeid ble i all hovedsak utført i miljøer hvis kulturtradisjoner han ikke delte, og som han også følte seg fremmed overfor.

2 Ut fra dette har man hevdet at Wittgensteins filosofi, særlig i Filosofiske undersøkelser, mangler tradisjonsbakgrunn. Jeg tror dette er riktig i den forstand at Wittgenstein verken tilhører eller viderefører noen filosofisk bevegelse, retning eller skole. Det blir imidlertid fullstendig feil hvis man forstår det dithen at Wittgensteins tenkning står uten forbindelser med den store europeiske tradisjonen og kan forstås og vurderes uavhengig av den. Jeg vil her forstå Wittgensteins relasjon til tradisjonen som antitradisjonalisme, det vil si som en utrettelig og uforsonlig kamp mot tenkemåter og tankemønstre som har vært karakteristiske for vestlig filosofi og vitenskap siden senrenessansen og barokken. Det er forenklende, men også klargjørende å bestemme denne bakgrunnen som kartesiansk. Wittgenstein er Descartes’ klare motsetning i filosofien, omtrent slik Descartes selv kan ses på som en motpol til Aristoteles.

3 Det kan virke merkelig å si at Wittgenstein bekjemper Descartes når man tar i betraktning at den store franskmannen, i den grad jeg har kunnet bringe det på det rene, ikke nevnes ved navn en eneste gang, verken i Wittgensteins publiserte eller i hans upubliserte tekster. Wittgenstein visste selvfølgelig hvem han polemiserte mot. Hans kamp mot den kartesianske arven er imidlertid ikke så mye en kamp mot bestemte doktriner som et forsøk på å bekjempe en bestemt tankeform i filosofien, et meningsklima som ingen filosof har hatt større innflytelse over enn Descartes.

4 Så Wittgenstein sitt eget bidrag som grunnleggelsen av en ny filosofisk tradisjon? Wittgenstein utbrer seg ingen steder om sin egen historiske betydning, men en tekst som G. E. Moore senere skrev om Wittgensteins Cambridgeforelesninger tidlig på 30-tallet, antyder at dette var noe han hadde en|17| bevisst holdning til.1G. E. Moore: Wittgenstein’s Lectures in 1930–33. Opprinnelig publisert i Mind, Vol. LXIII, 1954 og Vol. LXIV, 1955; publisert på nytt i Philosophical Papers by Georg Edward Moore, London: Allen & Unwin, 1959. Moore forteller at Wittgenstein snakket om en ny måte å drive filosofi på, en ”dreining” som kunne lignes med den utviklingen som skjedde i fysikken med Galileo eller i kjemien gjennom oppgivelsen av alkymien.2Moore: Philosophical Papers, s. 322. Det gis ingen antydninger om hvordan filosofien vil utvikle seg videre etter en slik ”dreining”, men selve vendepunktet så Wittgenstein som et brudd med en tenkning som han til tider omtaler som ”metafysisk”.

5 Jeg tviler på at Wittgenstein senere ville ha gitt samme vurdering av sin egen posisjon. Dessverre mangler vi en ordrett gjengivelse av hva som ble sagt under forelesningene som Moore fulgte. Moores redegjørelse er basert på de årene som nå vanligvis betegnes som en mellomperiode i Wittgensteins utvikling. På denne tiden var han mer opptatt av hva som ”foregikk” i filosofien – i Østerrike og i England – enn han var i sine senere, mer ensomme år, og det som ”foregikk”, skyldtes i stor grad den innflytelse Tractatus hadde hatt. Men på denne tiden fant det også sted en ”dreining” i hans egen tenkning, bort fra Tractatus og over i en ny retning som skulle føre frem til Filosofiske undersøkelser. Og vi har ingen grunn til å tro at han så på dette verket som begynnelsen på en ny tradisjon i filosofien.

---

6 2. Jeg vil ikke her gå inn på Wittgensteins østerrikske bakgrunn. Slike kommentarer var lenge så fullstendig fraværende i tekster om Wittgenstein at en italiensk forfatter anklaget kritikere innenfor den angloamerikanske kulturkretsen – som Wittgensteins innflytelse lenge begrenset seg til – for å portrettere en ”Wittgenstein aculturatospråk: annat”. ”Aculturato”språk: annat skulle ikke her forstås som ”ukulturell”, men i den betydning at Wittgenstein i sin filosofi var fullstendig atskilt fra kulturelle tradisjoner. Siden har bildet av Wittgensteins bakgrunn blitt utvidet og komplettert; først av Janik og Toulmin i boken Wittgenstein’s Vienna, senere av hans biografer McGuinness og Monk, av den perspektivrike ungarske idehistorikeren Christoph Nyírí og andre.

7 Jeg har selv skrevet om Wittgenstein og hans tid,3Georg Henrik von Wright: Wittgenstein in Relation to his Times. I: Wittgenstein and his Impact on Contemporary Thought, red. av Elisabeth Leinfeller et al., Wien, Hölder-Pichler-Tempsky, 1978; publisert på nytt i min bok Wittgenstein, Oxford, Basil Blackwell, 1982. Se også Wittgenstein and the Twentieth Century. I Language, Knowledge and Intentionality: Perspectives on the Philosophy of Jaakko Hintikka, red. av Leila Haaparanta et al., Helsinki, Acta Philosophica Fennica, Vol. 49, 1990. og Rudolf Haller og|18| andre har bemerket hans spenglerske holdning til vestlig sivilisasjon og til historisk tenkning generelt. Slik tilfellet er med den østerrikske arven, vedrører disse aspektene ved Wittgenstein vel snarere hans personlighet enn hans filosofi. Men jeg tror også den antitradisjonalisme som kjennetegner hans filosofi, særlig etter Tractatus, står i sammenheng med hans kulturpessimisme og syn på ”denne tids mørke”,4Ordene er hentet fra forordet til Filosofiske undersøkelser (”Finsternis Dieser Zeit”) uten at jeg vil begi meg inn på noen nærmere undersøkelse av hvordan denne ”stemningen” hos Wittgenstein kan finnes reflektert i hans rent filosofiske arbeider.

---

8 3. Wittgenstein sier i forordet til Tractatus at han ikke vil forsøke å avgjøre i hvor stor grad hans resultater faller sammen med det andre filosofer har oppnådd. Andre kan heller ikke gjøre det for ham, annet enn på en omtrentlig måte som jeg vil tro er til liten hjelp i forsøket på å forstå boken. Man finner spor etter tidlige lesninger av Schopenhauer og Hertz og kanskje også Kant, og en kort henvisning til Mauthner avviser at det skulle eksistere noen forbindelse med dennes Sprachkritik.5Wittgenstein: Tractatus Logico-Philosophicus 4.0031. Det refereres til Fritz Mauthner: Beiträge zu einer Kritik der Sprache, Stuttgart 1901. Men Wittgenstein er ivrig etter å nevne at hans tanker ”i betydelig grad” har hentet næring fra Freges ”store verk” og fra tekstene til vennen Bertrand Russell.

9 Det var Freges og Russells arbeid med logikken og dens filosofiske betydning som ble Wittgensteins inngang til filosofien, men dette betyr ikke at han i Tractatus videreførte deres arbeid. Han fulgte ikke den logisistiske retningen i matematikkens filosofi, og da som senere kritiserte han ideen om at matematikken må ha et grunnlag i ren logikk. Han aksepterte heller ikke bruk av Russells typeteori for å takle paradokser. Man kan diskutere hvorvidt, og eventuelt i hvor stor grad, han sluttet seg til Freges og Russells ideal om et språk ”som adlyder den logiske grammatikkens regler”,6Wittgenstein: Tractatus 3.325. men han berømmet Russell for å ha vist at en påstands grammatiske form ikke måtte reflektere dens korrekte logiske form.7Wittgenstein: Tractatus 4.0031.

10 Slik det ville være feilaktig å assosiere Tractatus med en bestemt tradisjon innenfor logikkens og matematikkens filosofi, ville det også være feil å forstå den ut fra den innflytelse den fikk over den logiske positivismen og senere analytiske retninger i dette århundrets filosofi. Denne assosiasjonen ble fort ansett som gangbar og kan fra tid til annen fremdeles dukke opp,|19| men innrømmer man den gyldighet, har man misforstått Tractatus’ siktemål og tapt bokens originalitet av syne. Kanskje kan disse forholdene klargjøres ved å si at på samme måte som Frege og Russell hadde vært den tidlige Wittgensteins største inspirasjonskilder, utløste Tractatus de logiske positivistenes entusiasme, men forble for dem likevel et fremmed og lite forstått verk.

11 Positivistene anerkjente bokens innflytelse, men fokuserte lite på hva den faktisk inneholdt. Bortsett fra Ramseys tidlige omtale8Publisert i Mind, Vol. XXXIII, 1923 vil jeg hevde at det ikke ble utført noe seriøst studium av Tractatus i Wittgensteins levetid. Først i 1950-årene, da Wittgensteins senere arbeid ble tilgjengelig for publikum, ble Tractatus ”gjenoppdaget” og et studium av boken for dens egen skyld påbegynt. Siden har forståelsen av Tractatus fortsatt å øke.

---

12 4. Så vidt jeg kan se, er det rent tilfeldig at det har oppstått en fornyet interesse for Tractatus på samme tid som det har funnet sted en utvikling i lingvistikken og i språkfilosofien som kan sies å ha gitt ny aktualitet til Wittgensteins tidlige arbeid. Disse utviklingstrekkene er opprinnelig forbundet med Noam Chomsky og vitenskapen om generativ grammatikk og psykolingvistikk.

13 Chomsky anser sin tilnærming til språket for å være arvtager til en tidligere tradisjon som han kaller ”kartesiansk lingvistikk”.9Noam Chomsky: Cartesian Linguistics. New York, Harper & Row, 1966. Dermed bringer han inn den filosofen som jeg først og fremst vil kontrastere Wittgenstein med. Finnes det foruten kontrasten også en likhet mellom dem?

14 Det ”kartesianske” ved Chomskys posisjon finner man særlig i hans antagelse om iboende eller a priori strukturer som er avgjørende for utviklingen av språkevnen hos barn. For at barnet skal kunne lære å snakke slik det gjør, må man anta at det er utstyrt med et medfødt mentalt språk, og at det gjenkjenner dette språkets grammatikalske strukturer i det naturlige språket det lærer. Når denne gjenkjennelsen har funnet sted, kan barnet bruke de grammatikalske strukturene i det mentale språket for å danne sine egne setninger i det naturlige. Det iboende språket har av Jerry Fodor blitt kalt mentalese eller ”tankespråket”.

15 I et brev til Russell,10Datert 19. august 1919. Se Ludwig Wittgenstein: Cambridge Letters, red. av Brian McGuinnes & Georg Henrik von Wright, Oxford, Basil Blackwell, 1995, s. 124–126. som hadde bedt om forklaring på visse ideer i Tractatus som forvirret ham, skriver Wittgenstein at de tankene som han|20| også kaller de meningsfulle setningene, er sammensatt av mentale enheter. Disse enhetenes sammensetninger i tanken viser bilder av mulige tilstander. Denne ideen hos Wittgenstein, som ikke eksplisitt blir gitt i boken, kan ses på som en tidlig foregripelse av senere tids psykolingvistikk.

16 Tankestrukturene er de dype strukturene som en setning på et naturlig språk gir overflatestrukturen til. Dypstrukturen er bestemmende for meningen (Sinn), som er skjult under og ofte grovt forvrengt av overflatestrukturen. Man kunne si at dypstrukturene sikrer muligheten for språk.

17 Disse ideene om språk og mening er uten tvil karakteristiske for Wittgensteins posisjon i Tractatus,11Om forholdet mellom Tractatus og samtidig psykolingvistikk og meningsteori, se Richard M. McDonoughs bok The Argument of the ”Tractatus”, Albany, State University of New York Press, 1986, særlig s. 172–183. i den grad at det er fristende å kalle dem ”grunntanken” i hele boken.12I kontrast til hva Wittgenstein i Tractatus 4.0312 sier om ”grunntanken” i boken. Min bemerkning bør ikke forstås polemisk. Forutsatt at det er riktig å sammenligne den med ”kartesiansk lingvistikk”, kan man derfor si at Tractatus er et verk i en kartesiansk tradisjon, selv om dette er noe forfatteren verken anerkjenner eller er seg bevisst. I Wittgensteins senere avvisning av det jeg vil kalle hans ”tonivåsbegrep om mening”, og lignende doktriner i Tractatus, frigjorde han seg fra sin tidlige tenknings kartesianske ballast. Disse observasjonene kaster lys over de mye omdiskuterte spørsmålene om hvordan den Wittgenstein man møter i Tractatus, er forbundet med Wittgenstein i Filosofiske undersøkelser.

---

18 5. Med Filosofiske undersøkelser er fraværet av innflytelse og tradisjonsbakgrunn slående. Den eneste inspirasjon forfatteren anerkjenner, kommer fra samtaler med Ramsey og Sraffa. I forordet er det også en vag referanse til Nikolai Bakhtin, en filolog av russisk herkomst som synes å ha hjulpet Wittgenstein med å sidestille og kontrastere sin nye tenkemåte med sin gamle.

19 Ramseys bidrag til logikk og filosofi har med rette vært gjenstand for forskning og fornyet debatt i den senere tid. Det kan diskuteres om ikke Ramsey var opphavsmann til visse ideer som ble fremtredende hos Wittgenstein sent på 1920-tallet.13Se utgaven av Theoria, Vol. LVII, del 3, 1991 med bidrag av Nils-Eric Sahlin, Rosaria Egidi og andre. Inspirasjonen var trolig gjensidig. Deres|21| intellektuelle temperament var imidlertid svært forskjellig. Det reflekteres i den velkjente kommentaren i Filosofi og kultur,14Ludwig Wittgenstein: Filosofi og kultur, Cappelen Akademiske Forlag a.s: Oslo 1995, s. 50. hvor Wittgenstein kaller Ramsey en ”borgerlig tenker”, mer interessert i å klargjøre grunnlaget for eksisterende strukterer enn i å vurdere alternativer til dem.

20 Sraffas innflytelse var av en annen type, han hadde en sjelden og ødeleggende kritisk skarpsindighet. Jeg kan huske at han en gang ble introdusert for en besøkende økonom ved Trinity College som ”Der Geist der stets verneint”språk: annat. I første omgang hjalp Sraffa Wittgenstein med å befri seg fra sine tidligere ideer. Historien om den napoleonske gestusen som tilkjennegir forakt er velkjent; den fungerer som en setning, men er uten analyserbar form eller struktur. Wittgenstein fortalte meg at Sraffa virket på ham som en gartner som beskjærer et tre til det er helt bart, så det skal kunne grønnes igjen. For en stund siden fant jeg noen spredte bemerkninger blant Sraffas papirer i Trinity som gav antydninger om at han var kritisk også til senere ideer hos Wittgenstein. Disse bemerkningene gjaldt filosofiens natur.

---

21 6. Det er det skarpe skillet mellom kropp og sinn, det materielle og det mentale, det fysiske og det psykiske aspektet ved virkeligheten som mer enn noe annet har gitt Descartes tilnavnet ”den moderne filosofiens far”. Sant nok var Descartes slett ikke den første som foretok slike sonderinger. Hans posisjon har solide røtter i en middelaldersk tradisjon som går tilbake til Platon. Det nye ved Descartes var at han problematiserte kropp–sinn-distinksjonen innenfor rammen av en ny forståelse av naturfenomenene. Han skapte dermed en problemsituasjon i filosofien som ikke tidligere hadde eksistert, men som siden har tynget vestlig tenkning opp til i dag.

22 Hvordan er kropp og sinn forbundet? Ideen om at kropp og sinn virker kausalt sammen, er, ut fra den fysiske verdens formodede kausale lukning, forbundet med store vanskeligheter. Alternativet til interaksjonisme synes å være reduksjonisme, det være seg i idealistisk, materialistisk eller nøytral monistisk form. De hører alle til innenfor den kartesianske rammen, og ingen av dem synes å være tilfredsstillende.

23 Det har selvfølgelig vært gjort forsøk på å bryte ut av den kartesianske tradisjonen. Disse forsøkene begynte med Vico tidlig i det attende århundre og med Nietzsche i det nittende, og i vårt eget århundre har de|22| fortsatt med Husserl, Heidegger og Wittgenstein. Men dette ”slaget” er ikke avsluttet, vestens filosofi har ennå ikke gjort opp med sin kartesianske fortid. Det er snarere motsatt; i de siste tiårene har vi vært vitne til en bemerkelsesverdig – det er fristende å si overraskende – fornyet interesse ikke bare for Descartes’ filosofi, men for kartesiansk tenkning generelt. Dette har skjedd langs forskjellige kanaler. En retning for denne interessen viser seg i den renessanse Descartes’ lære har hatt, både i form av tekstutlegning og i avdekningen av hans ideers røtter i den skolastiske middelaldertradisjonen. Også kartesiansk metafysisk dualisme har fått fornyet aktualitet, særlig i Karl Poppers og John Eccles’ felles arbeid. Av større interesse for våre formål er de nye, kartesiansk pregede utviklingstrekkene i vitenskapen. Chomskys generative grammatikk og dens slektskap med ideene i Tractatus er allerede nevnt. Her var lingvistikkens fornyer selv klar over sin kartesianske arv. Utviklingen av det som kan kalles vitenskapelig nykantianisme, har vært mindre historiebevisst. En slik utvikling kan finnes i dagens hjerneforskning og nevrofysiologi, og kan selv betegnes som nevropsykologi. Den kan ikke gjøre krav på slektskap med Tractatus, men står likevel i klar konflikt med Filosofiske undersøkelser og Wittgensteins øvrige arbeid innenfor bevissthetsfilosofien. Endelig bør det nevnes at den nå så populære trenden kognisjonsvitenskap, som nevropsykologi kan ses på som en avgrening av, står for en ”intellektualisme” i studiet av mentale fenomener som har en opprinnelig kilde i Descartes’ syn på mentale fenomener som ”sjelesubstanser”. Heller ikke denne tilnærmingen harmonerer med Wittgensteins, særlig ikke med hans bidrag til psykologiens filosofi etter fullførelsen av Del I av Filosofiske undersøkelser, publisert i fire bind under tittelen Bemerkungen über die Philosophie der Psychologie. At dette arbeidet så langt har hatt svært liten betydning for både empirisk psykologi og moderne bevissthetsfilosofi, viser hvilket solid grep den kartesianske tradisjonen har om vestlig tenkning. Det ville imidlertid ikke overraske meg om disse arbeidene i fremtiden ble ansett for å være Wittgensteins mest varige bidrag til filosofien.

---

24 7. Det er en av Descartes’ store fortjenester at han som vitenskapsmann betraktet hjernen og nervene som ett system i menneske- eller dyrekroppen, og at han erkjente dette systemets grunnleggende betydning for de mentale fenomenene som psykologien studerer.

25 Til forskjell fra en del av sine etterfølgere i nevropsykologiens labyrinter var Descartes ingen reduksjonist. Han gjorde ingen forsøk på å utdrive|23| våre hverdagslige begreper om mentale fenomener og erstatte dem med nevrofysiologiske ekvivalenter, slik de ønsker som forviser hverdagsbegrepene til det som foraktelig blir kalt ”folkepsykologi”. ”Folkepsykologien” blir oppfattet som en feilaktig og foreldet teori om årsakene til menneskelig atferd og den kognitive aktivitetens natur. Bruk av hverdagslige psykologiske begreper som tro, ønske, frykt, glede eller smerte som forklaring på atferd, sammenlignes med flogistonteorien om forbrenning eller den ptolemeiske teorien om planetenes bevegelser. For å sitere en av forkjemperne for den nye tenkemåten: ”Når nevrovitenskapenes utvikling har nådd så langt at det står klart for alle hvor store begrensninger som hefter ved våre nåværende begreper … vil vi endelig være i stand til å gå i gang med å revurdere våre indre tilstander og aktiviteter innenfor et virkelig adekvat begrepslig rammeverk.”15Paul M. Churchland: Scientific Realism and the plasticity of Mind, Cambridge University Press, 1979, s. 44 f.

26 Disse hypermoderne ideene var selvfølgelig ukjente for Wittgenstein, men de bør nevnes her som selve motstykket til hans syn på relasjonen mellom sinnet og hjernen. Slik hans senere språkfilosofi kan ses på som en omvending av de meningsdannende rollene til setningenes dyp- og overflatestruktur, fremhever hans filosofi om psykologiske begreper ”folkepsykologiens” forrang fremfor de nevrofysiologiske resultatene og deres hypotetiske samsvar med tilstander og prosesser som vi kaller mentale. Vi må allerede ha begreper for tro, sinne og frykt og så videre, og vite hvilke kriterier vi bruker for å anvende dem på et levende vesen, før vi kan avdekke hva, om noe,16Jf. Wittgenstein: Zettel, § 608. som svarer til dem på et nevralt nivå. Vi kan i dagliglivet åpent se hva begrepene står for, deres betydning er ikke noe som skal avdekkes for oss gjennom studier av prosesser som foregår under overflaten av vårt bevisste liv. ”Intet er skjult.”17Wittgenstein: Filosofiske undersøkelser, Oslo: Pax Forlag A/S 1997. Norman Malcolm: Nothing is Hidden, Oxford: Basil Blackwell 1986, s. 60. ”Det åpenbares forrang”, som jeg vil kalle det, er en av hjørnesteinene i Wittgensteins filosofi etter Tractatus.

---

27 8. Ikke bare er Descartes opphavsmann til den nevropsykologiske tradisjonen i bevissthetsfilosofien, som tenderer mot en eller annen form for (det som nå kalles) ”eliminativ materialisme”. Han er også grunnlegger av tradisjonen for bruk av introspeksjonisme i empirisk psykologi, en tradi|24|sjon der betydningsfulle navn som William James og Wilhelm Wundt inngår. Jeg kan ikke se at det finnes noen referanse til Wundt hos Wittgenstein, men han kjente godt til James og satte hans arbeider høyt. I tidlige år lot han seg imponere over The Varieties of Religious Experience, senere studerte han The Principles of Psychology. Man kan kanskje si at den inspirasjon som Wittgenstein i sin senere tenkning hentet fra James, kan sammenlignes med den inspirasjon forfatteren av Tractatus hadde fått av Russell og Frege. Men enda mer enn tilfellet var med de sistnevnte, bevirket inspirasjonen fra James ikke så mye enighet og kontinuitet som en kritisk Abstandnahme.

28 Introspeksjonens filosofiske basis er ideen om at mentale fenomener på en særlig måte er ”subjektive”. Bare for personen som har dem, er de tilgjengelige for direkte undersøkelse, til forskjell fra fysiske fenomener som er åpne for intersubjektiv observasjon. Ethvert subjekt har en individuell verden alene for seg selv som består av sansninger, tanker, følelser og andre mentale enheter, mens alle subjekter også deler en ytre verden av materielle størrelser og fysiske hendelser. Selv om den ytre verden er tilgjengelig for alle, blir den formidlet gjennom de inntrykk som sinnet mottar fra den. Descartes mente at sinnet måtte være bedre kjent for oss enn kroppen, det vil si den materielle verden, fordi det er gjennom sinnet at kunnskap om den ytre verden formidles til oss. Men kan vi stole på at sinnets formidlende rolle gir oss sikker kunnskap om den ytre verden? Med dette spørsmålet gjorde Descartes problemene vedrørende tvil og sikker kunnskap sentrale for sin filosofi. Dermed la han grunnlag for en epistemologisk tradisjon som har vært et ledemotiv i europeisk tenkning frem til i dag.

29 Wittgensteins holdning til denne tradisjonen kan karakteriseres som en stadig anstrengelse for å drive bort det mystifiserende sløret som filosofien har vevd rundt den kartesianske dualismens spaltning i ”indre” og ”ytre”.

---

30 9. Wittgensteins kamp mot kartesiansk epistemologi retter seg mot skeptisismen og mot ideen om privatspråk. Det viser hvor sterkt den rådende tradisjonen står, at det er disse temaene som mest intenst er blitt debattert i forbindelse med Wittgensteins senere filosofi.

31 Debatten om skeptisisme ble nylig ført videre av Saul Kripke i hans viktige bok Wittgenstein on Rules and Private Language. Kripke tilskriver Wittgenstein en form for mulig tvil som kalles ”meningsskeptisisme”, som ikke gjelder muligheten for å nå sikker kunnskap om de tingene vi|25| snakker om, men muligheten for å oppfatte selve samtalen korrekt. Dette er, sier Kripke, ”det mest radikale og originale skeptiske problemet filosofien hittil har sett”.18Saul Kripke: Wittgenstein on Rules and Private Language. Oxford, Basil Blackwell, 1982, s. 60.

32 Selv om Kripkes observasjoner er interessante, tror jeg ikke de avdekker en hittil uoppdaget avgrunn av tvil under overflaten av ordene vi benytter for å gjøre oss forstått i en vanlig diskurs. Slik kunnskapsskeptisisme bare gir mening innenfor en ramme av aksepterte vissheter, er meningsskeptisisme mulig bare innenfor et felles, ubestridt kommunikasjonssystem. For meg ser det ut til at det Wittgenstein allerede i Tractatus, men mer utarbeidet i sitt siste verk Über Gewissheit, sier om den filosofiske skeptisismens meningsløshet, også gjelder den ”nye form for skeptisisme” som Kripke tar opp.

33 Wittgensteins tilbakevising av skeptisismen og ideen om privatspråk er dypt forankret i hans syn på mennesket som et sosialt vesen, og dermed på kunnskap og språk som fenomener som forutsetter liv i fellesskap, med delte institusjoner og praksiser. Wittgensteins filosofiske antropologi bryter radikalt med den individualisme og subjektivisme som har preget vestlig tenkning siden Descartes. Jeg tror dette bruddet med tradisjonen spiller inn når også dagens filosofer synes å ha vanskelig for å tilegne seg Wittgensteins tenkning. Denne vanskeligheten kan i tillegg betraktes i lys av de overdrevne former for narsissistisk selvnytelse og libertinisme som preger det senmoderne samfunnet. Dette er en del av det ”Vestens forfall” som Wittgenstein selv mente å være vitne til, og som gjorde ham fremmed for sin egen tid.

---

34 10. Wittgensteins syn på kropp–sinn-dualismen kan oppsummeres på følgende måte: Kropp og sinn er ikke ”skarpt atskilt”, men de er heller ikke forbundet kausalt. Deres forbindelse er begrepslig eller logisk, man kunne kanskje kalle det en semantisk relasjon. Atferd er fysiske tegn på mentalt innhold, og mentale tilstander og prosesser har atferdsmessige kriterier.19Wittgenstein: Filosofiske undersøkelser, § 580.

35 Det er lærerikt å sammenligne Wittgensteins syn på kropp–sinn-problemet med Aristoteles.20Aristoteles: De Anima, særlig Bok 2. Aristoteles kalte sjelen kroppens form, og kroppen betegnet han som sjelens stoff. Hans terminologi virker fremmed|26| for oss, men jeg tror ikke det vil være en forvrengning av Aristoteles’ tenkning å si at sjelen, ifølge ham, er de atferdsmessige og funksjonelle trekkene som er av avgjørende betydning for et levende vesen. Disse trekkene er i individuelle tilfeller tegn eller kriterier som vi baserer oss på når vi tilskriver et vesen mentale tilstander eller hendelser.

36 Wittgensteins posisjon kunne kanskje omtales som en omarbeidet versjon av Aristoteles. Dette kan føres tilbake til det faktum at både Aristoteles og Wittgenstein var store logikere. Descartes var ingen logiker, han hadde en annen forståelsesramme. Kartesianismens gjennombrudd i filosofi og vitenskap betydde at alle rester av foreldet aristotelianisme forsvant. Man kan derfor si at det går en forbindelseslinje mellom Aristoteles og Wittgenstein, over tre århundrer med kartesiansk dominans på filosofiens scene.

---

37 11. Det 17. og det 18. århundres vitenskapelige revolusjon etablerte matematikk og fysikk som paradigmatiske vitenskaper. De satte standard for enhver vitenskap som hadde frigjort seg fra sin metafysiske fortid og blitt et respektabelt medlem av familien. Kjemi fulgte modellen sent på attenhundretallet, det samme gjorde biologi og de nye vitenskapene sosiologi og psykologi i det nittende århundre, med diskutabel suksess. Filosofi forble et tvilsomt tilfelle, men også den har blitt preget av den rådende vitenskapelige begeistring, særlig i vårt århundre. Russell, og senere Quine, har vært sterke talerør for synet på filosofien som ”i det vesentlige ett med vitenskapen”,21Bertrand Russell: Sceptical Essays, New York, W. W. Norton & Co., 1928, s. 71. forskjellig fra spesialvitenskapene ved at dens problemer er mer generelle, men samsvarende med dem når det kommer til metoder og sannhetskriterier.

38 Wittgenstein er en av svært få filosofer som har forsøkt å gi uttrykk for et syn på filosofens virksomhet i klar kontrast til vitenskapsmannens. I Tractatus sa han at ”Die Philosophie ist keine der Naturwissenschaften”språk: annat og at ”Die Philosophie ist keine Lehre sondern eine Tätigkeit”språk: annat, i kapittelet ”Philosophie” i den såkalte ”Big Typescript” og klarere i Filosofiske undersøkelser finner man det samme synet uttrykt.

39 Tatt i betraktning at Wittgensteins innflytelse over dette århundrets filosofi kanskje har vært større enn noen annens, er det overraskende at så få har tatt hans syn på hva filosofi er, alvorlig. Det berømte manifestet som Wienerkretsen tilkjennega seg i, hilste Wittgenstein sammen med Russell|27| og Einstein velkommen som fremstående representanter for en ”Wissenschaftliche Weltauffassung”språk: annat.22Wissenschaftliche Weltauffasung, Der Weiner Kreis, Wien, Arthur Wolf Verlag, 1929, s. 54–58. Ingen karakterisering av Wittgenstein kunne vel vært mer malplassert.

40 Jeg tror flere forskjellige oppfatninger følger med Wittgensteins syn på filosofien. Den ene er ideen om at filosofiske problemer er en sinnets uro som kommer av manglende forståelse for språkets logiske grammatikk. Problemene forsvinner når vi frir oss fra ”die Verhexung unseres Verstandes durch die Mittel unserer Sprache”språk: annat. Dette kalles et terapeutisk syn på filosofien. Den skal drive sine problemer ut, ikke løse dem.

41 En annen oppfatning ser på filosofien som deskriptiv, i motsetning til teoretisk og forklarende. Dette aspektet er fremfor alt karakteristisk for Wittgensteins omfattende arbeid med psykologiske og matematiske begreper. Det er forbundet med et syn på språkspill som Lebensformen, livsformer, og på filosofenes kommentarer til disse som noe som vedrører menneskets Naturgeschichte.

42 I forordet til Principia Philosophiae sammenligner Descartes totaliteten av menneskelig viten med et tre der metafysikken er rot, fysikken utgjør stammen og de andre vitenskapene grenene.23”Tota igitur Philosophia Veluti arbor est, cujus radices Metaphysica, truncus Physica, & rami ex eodem pullulantes, omnes aliae Scinticae sunt, quae ad tres praecipuas recovantur, Medicinam scilicet, Mechanicam, atque Ethicam; altissiman autem & perfectissiman morum disciplinam intelligo; quae integram aliarum scientiarum cogitionem praesupponens, ultimus ac summus Sapientiae gradus est.”språk: annat Metafysikk vil her si filosofi, og kartesiansk filosofi er fremfor alt epistemologi, selv om betegnelsen først kom senere. Descartes’ sammenligning illustrerer synet på filosofi som en disiplin som legger grunnlaget for oppbygningen av kunnskap. De enkelte vitenskapenes resultater kan ikke anses for pålitelige før denne grunnen viser seg å være solid.

43 Et slikt syn på filosofien står i skarp motsetning til Wittgensteins. Hvordan han forholder seg til dette, er det imidlertid ikke helt enkelt å forstå, og kanskje enda vanskeligere å akseptere. Han benekter ikke at filosofien arbeider med grunnbegreper som for eksempel rom og tid, kausalvirkning og fri vilje, språk og mening. Men filosofien avdekker ikke deres skjulte vesen eller gir dem et nytt grunnlag, slik Frege og Russell forsøkte å grunnlegge aritmetikk i ren logikk. Filosofi lar alt ”være som det er”, den lar logikk og matematikk ”greie seg selv” (et annet av Wittgensteins|28| favorittuttrykk). Istedenfor å avdekke essenser viser filosofien at det ikke er noe vesen å avdekke, bare en mangfoldighet av språklige bruksmåter som skal beskrives. Sammenblandingen av disse bruksmåtene forvirrer oss og fører til en ”metafysisk” bruk av misforståtte ord. Filosofens oppgave er å ”bringe ordene tilbake fra deres metafysiske til deres hverdagslige anvendelse”, som så kan gå for seg uforstyrret av språklig turbulens. Filosofen er destruktiv snarere enn konstruktiv, men det som ødelegges, er bare korthus. Jeg tror det må ha vært dette trekket ved den filosofiske aktiviteten Wittgenstein tenkte på da han skrev kommentaren som er trykt i Filosofi og kultur med et musikalsk tema skrevet av ham selv; ”Jeg ødelegger, jeg ødelegger, jeg ødelegger –”.24Wittgenstein: Filosofi og kultur, s. 43.

---

44 12. Wittgensteins ”jeg ødelegger” minner oss om en annen stor filosof, som ruver over senere vestlig tenkning. Det er Nietzsche, som kalte seg selv en filosof ”med hammer”. Hovedmålet for hans filosofiske hammerslag var det han så på som perverterte verdier. Spenglers syn på ”vesterlandets undergang” er en annen dekonstruktivistisk anvendelse av nietzscheansk kulturkritikk og relativisme. Og som vi vet, anerkjente Wittgenstein Spenglers påvirkning. Wittgensteins apokalyptiske syn på verden i etterkrigsårene er virkelig spenglersk, selv om det er diskutabelt om ikke dette skyldes en likhet i intellektuelt temperament snarere enn Spenglers innflytelse over Wittgensteins tenkning.

45 Wittgenstein er ikke alene om å stille spørsmål ved vår filosofiske fortids metafysiske arv. De logiske positivistene gjorde det samme, delvis under innflytelse av Tractatus. En annen form for tradisjonsbrudd finner vi hos Heidegger. Det er blitt sagt at filosofien i vårt århundre har gått inn i en postmetafysisk fase. Man kan også relatere både Heideggers og Wittgensteins antitradisjonalisme – men neppe de logiske positivistenes – til de fenomener i samtidens kultur som samles under betegnelsen postmoderne. Det er karakteristisk for postmoderniteten at visse overbevisninger og forventninger – det den franske filosofen Lyotard kaller grand récits – har blitt avvist som illusjoner og myter, som for eksempel ideen om kontinuerlig og nødvendig fremskritt, kommunismens og sosialismens sosiale utopier eller drømmen om en internasjonal verdensorden som sikrer fred og brorskap. Wittgenstein delte ingen av disse overbevisningene, muligens med unntak av en interesse for og kanskje også en forbipasserende tro|29| på den nye type samfunn som den russiske revolusjonen i 1917 ga løfte om.

46 Wittgensteins avvisning av filosofi som vitenskapens basis svarer også til den økende fragmentering som nå preger det vitenskapelige verdensbildet. Dette kommer til uttrykk for eksempel ved at man ikke lykkes i forsøket på å oppnå en motsigelsesfri og enhetlig forsoning av motstridende fremstillinger av det som skjer på atomnivå, i grensene for den deterministiske forutsigbarhet blant fenomener som studeres i den såkalte kaosteorien, eller ved tilbakevendelsen av holistiske og kvasiteleologiske argumenter i de biologiske vitenskapene. I tillegg kommer en interesse for ikke-klassiske logiske argumenter som blant annet tar utgangspunkt i Wittgensteins posisjon i Bemerkungen über die Grundlagen der Mathematik. I og gjennom disse fenomenene er vi vitne til en gradvis oppløsning av den rasjonelle tankens mønstre, mønstre som er karakteristiske for det jeg her har kalt den kartesianske tradisjonen.

47 Kanskje kan observasjoner som disse være til hjelp i forsøket på å bestemme Wittgensteins posisjon innenfor Europas intellektuelle historie. Spørsmålet om hvorvidt hans postmetafysiske og postmoderne antitradisjonalisme er begynnelsen på noe nytt eller kun en avfeiing av fortidens grunn, må forbli ubesvart; jeg våger ikke prøve på å besvare det. Jeg er selv mer tilbøyelig til å se fremover mot nye forsøk i destruksjonens og oppløsningens villniss – kanskje lenge ennå – enn til å fortsette på Wittgensteins retning i filosofien. Han sa det selv: ”Jeg kan ikke grunnlegge noen skole fordi jeg egentlig ikke ønsker å bli etterlignet.” ”Det står overhodet ikke klart for meg at jeg ønsker at andre skal fortsette mitt arbeid fremfor en endring av levemåten, som gjør alle disse spørsmålene overflødige.”25Wittgenstein: Filosofi og kultur, s. 115 og s. 116.

 

 

1. 1G. E. Moore: Wittgenstein’s Lectures in 1930–33. Opprinnelig publisert i Mind, Vol. LXIII, 1954 og Vol. LXIV, 1955; publisert på nytt i Philosophical Papers by Georg Edward Moore, London: Allen & Unwin, 1959.
2. 2Moore: Philosophical Papers, s. 322.
3. 3Georg Henrik von Wright: Wittgenstein in Relation to his Times. I: Wittgenstein and his Impact on Contemporary Thought, red. av Elisabeth Leinfeller et al., Wien, Hölder-Pichler-Tempsky, 1978; publisert på nytt i min bok Wittgenstein, Oxford, Basil Blackwell, 1982. Se også Wittgenstein and the Twentieth Century. I Language, Knowledge and Intentionality: Perspectives on the Philosophy of Jaakko Hintikka, red. av Leila Haaparanta et al., Helsinki, Acta Philosophica Fennica, Vol. 49, 1990.
4. 4Ordene er hentet fra forordet til Filosofiske undersøkelser (”Finsternis Dieser Zeit”)
5. 5Wittgenstein: Tractatus Logico-Philosophicus 4.0031. Det refereres til Fritz Mauthner: Beiträge zu einer Kritik der Sprache, Stuttgart 1901.
6. 6Wittgenstein: Tractatus 3.325.
7. 7Wittgenstein: Tractatus 4.0031.
8. 8Publisert i Mind, Vol. XXXIII, 1923
9. 9Noam Chomsky: Cartesian Linguistics. New York, Harper & Row, 1966.
10. 10Datert 19. august 1919. Se Ludwig Wittgenstein: Cambridge Letters, red. av Brian McGuinnes & Georg Henrik von Wright, Oxford, Basil Blackwell, 1995, s. 124–126.
11. 11Om forholdet mellom Tractatus og samtidig psykolingvistikk og meningsteori, se Richard M. McDonoughs bok The Argument of the ”Tractatus”, Albany, State University of New York Press, 1986, særlig s. 172–183.
12. 12I kontrast til hva Wittgenstein i Tractatus 4.0312 sier om ”grunntanken” i boken. Min bemerkning bør ikke forstås polemisk.
13. 13Se utgaven av Theoria, Vol. LVII, del 3, 1991 med bidrag av Nils-Eric Sahlin, Rosaria Egidi og andre.
14. 14Ludwig Wittgenstein: Filosofi og kultur, Cappelen Akademiske Forlag a.s: Oslo 1995, s. 50.
15. 15Paul M. Churchland: Scientific Realism and the plasticity of Mind, Cambridge University Press, 1979, s. 44 f.
16. 16Jf. Wittgenstein: Zettel, § 608.
17. 17Wittgenstein: Filosofiske undersøkelser, Oslo: Pax Forlag A/S 1997. Norman Malcolm: Nothing is Hidden, Oxford: Basil Blackwell 1986, s. 60.
18. 18Saul Kripke: Wittgenstein on Rules and Private Language. Oxford, Basil Blackwell, 1982, s. 60.
19. 19Wittgenstein: Filosofiske undersøkelser, § 580.
20. 20Aristoteles: De Anima, særlig Bok 2.
21. 21Bertrand Russell: Sceptical Essays, New York, W. W. Norton & Co., 1928, s. 71.
22. 22Wissenschaftliche Weltauffasung, Der Weiner Kreis, Wien, Arthur Wolf Verlag, 1929, s. 54–58.
23. 23”Tota igitur Philosophia Veluti arbor est, cujus radices Metaphysica, truncus Physica, & rami ex eodem pullulantes, omnes aliae Scinticae sunt, quae ad tres praecipuas recovantur, Medicinam scilicet, Mechanicam, atque Ethicam; altissiman autem & perfectissiman morum disciplinam intelligo; quae integram aliarum scientiarum cogitionem praesupponens, ultimus ac summus Sapientiae gradus est.”språk: annat
24. 24Wittgenstein: Filosofi og kultur, s. 43.
25. 25Wittgenstein: Filosofi og kultur, s. 115 og s. 116.